Stavanger soroptimistklubb ble chartret 2.mai 1950 på Sola Strand Hotel. Den første presidenten var Katharina Jensen, som var inkassosjef i en bank. De fleste av de 20 første medlemmene ledet egne firma, mens noen arbeidet innen helse og undervisning. Egne firma i den første tiden omfattet f.eks. «Spesialforretning for knapper og sysaker», «Butikk for håndarbeid og tegnesaker», en bok og papirhandel og et utleiebyrå for sekretærarbeid. Det siste var inspirert av et utenlandsopphold. Flere av de tidlige medlemmene hadde studert i utlandet eller bodd der i perioder.

Det ble regnet som status å være soroptimistmedlem. Fra først av ble møtene holdt i hjemmene, til soroptimistene gikk over til å møtes i byens hoteller.

Prosjektarbeid ble tidlig definert som kjernevirksomhet for organisasjonen. «Ingen tjeneste eller arbeid er for lite for en soroptimist, og intet mål for stort.» Dette var, og er fortsatt, førende for organisasjonen og for klubbene.

Stavangerklubben var i en tidlig periode aktive i velferdsarbeid for eldre i lokalmiljøet. Et stort og vesentlig prosjekt var et behandlingssted for barn med cerebral parese, et senter som ennå er i drift. Blant andre prosjekter kan nevnes juletrefest for lite bemidlede barn, hjelp til enslige kvinner og flyktninghjelpen til Wien som pågikk i mange år etter krigen.

I de senere år har medlemmer gitt språkhjelp til innvandrerkvinner i byen vår, mens mentorprosjekter for unge utenlandske kvinner har hatt som målsetting å forberede dem til norsk arbeidsliv. I tillegg til egne prosjekter har klubben støttet lokale sosiale tiltak og bidratt med mye midler til unionens internasjonale utdanningsprosjekter.   

Helt fra starten var det en klar føring at soroptimistene ikke skulle være en "interesseorganisasjon» for enkelte yrkesgrupper. Det eksisterte derfor et klassifikasjonssystem som bare ga mulighet til å ha et til to medlemmer fra hver yrkesgruppe. Men etter hvert fungerte ikke tradisjonelle yrkesbetegnelser for det mangfoldet av utdannings- og arbeidsmuligheter som åpnet seg for kvinner.

Stavangerklubben har hele tiden vært preget av et stort mangfold i yrkesutøvelse, og er kanskje den klubben i landet som har hatt flest ingeniører og realfagsutdannete. Her var oljeindustrien av betydning. Men generelt ga økte studiemuligheter gjennomslag for kvinners deltakelse på arenaer som tidligere hadde vært stengt for dem, og til alle nivå i hierarkiene i både offentlig virksomhet og i næringslivet. Det gjenspeilte seg også i klubben vår.

Det ble tydelig at vi var inne i en ny tid da den første boreingeniøren og en yrkesmilitær med etterretningstjeneste i krigssone ble medlemmer i klubben. Men vi hadde også pionerer på helt andre områder. Både landets første kvinnelige sorenskriver og den første domprost var medlemmer. Og i 2005 da vi arrangerte unionens representantskaps- og landsmøte, laget en arbeidsgruppe det første elektroniske påmeldingssystemet og varslet en ny tid for elektronisk kommunikasjon.

Klubben har i årenes løp hatt medlemmer fra en rekke land, og har tidvis også hatt vennskapsklubber i USA, Danmark, England, Nederland og Tyskland. To vellykkete turer til England med omfattende faglig og sosialt innhold var milepeler.

Klubben har hatt ansvaret for unionsstyret i en periode, og fylt verv som guvernører og som medlemmer i diverse komiteer og arbeidsgrupper. Vi har arrangert to representantskaps- og landsmøter og har hatt ansvaret for Soroptima i en periode.

I dag er vi ca. 30 aktive medlemmer i alderen 40–90 år, med ulik utdanning og ulik yrkesbakgrunn. Dette er spennende og gjør at vi kan møtes med ulike perspektiv både i konkret prosjektarbeid og gjennom andre medlemsaktiviteter for nettverksbygging.